Politikerarkitektur

Her er en gåte inspirert av deltagerne på Bjørvikadebatten sist Onsdag (06.04.11): Hva har rektor ved AHO, havnedirektør i Oslo Havn KF, byråd for byutvikling, nestleder i byutviklingskomiteen og Riksantikvaren til felles? -De er alle offentlig ansatte. Styremedlemmet i Grønland Beboerforening er jeg usikker på, men ettersom hun etter sigende er bibliotekar tar vi med henne også. Bjørvikakontroversen slik den fremsto i Havnelageret sist Torsdag besto dermed av politikere som kritiserte offentlig ansatte som småkranglet med byråkrater, som igjen fikk pepper av representanter for offentlige institusjoner.  Møtet var representativt for den faktiske byutviklinga i Bjørvika: I store trekk er aktørene offentlige.

Men selv om byutviklinga i Bjørvika er et kommunalt anliggende, foregår den etter prinsipper hentet fra bedriftsøkonomien. Det offentlige driver næringsutvikling gjennom datter og datters-datter-selskaper [1] som konkurrerer seg i mellom. Denne (konstruerte) konkurransen kalles ‘entrepreneurialism’ (Harvey) eller ’new governance’ (Rhodes) og beskriver grovt sett på riksplan det Willoch begynte på 80-tallet, Brundtland gjennomførte på 90-tallet og kommunalminister Solberg effektiviserte på 2000-tallet under headingen ‘offentlig privat samarbeid’. Målet er høyere gjennomføringsgrad og lavere offentlige utgifter gjennom intern konkurranse, privatisering, subkontrahering osv. I Oslo speiler Høyre og AP rikspolitikken, og innen byutvikling så vi disse mekanismene kanskje tydeligst først med Oslo Næringsutviklings famøse Vaterland-prosjekt fra slutten av 80-tallet.

Retorikken her er enkel: Vi har en offentlig administrasjon som leker butikk i byggingen av Fjordbyen, mens befolkningen avspises med festlige signalbygg og arealer for rekreativ shopping. Denne forestillingen er slående, om enn noe gammelmodig: Vintage kapitalismekritikk går aldri av moten, men kan tåkelegge de reelle utfordringene Fjordbyen står ovenfor. Markedet er et utmerket instrument for å oppnå kollektive mål, men fordrer byutviklingsverktøy utover politiske prestisjeprosjekter og vage visjonære dokumenter.

Problemet med den offentlig styrte, privat-drevne byproduksjonen er nemlig at den har skapt en planlegging som er styrt av politikere og ikke av politikk. Politikerarkitekturen er en konsekvens av at politiske prestisjeprosjekter er omdreiningspunkt for en prosjektbasert byutvikling basert på konkurranseutkast, uten at prosessen som leder til sluttproduktet er problematisert eller kvalitetssikret i høy nok grad.

Politikerarkitekturen er basert på at økonomiske mekanismer skal kunne manifestere et vedtatt salgsmateriale slik det fremstår på arkitektenes (eller MIRs) illustrasjoner gitt x antall år og x-antall millioner, slik den for eksempel har manifestert seg på Tjuvholmen. Når leilighetene så selges på forprosjekt-stadiet har vi fått en byproduksjon fullstendig styrt av renderinger og event-programmer.

En politikk-styrt byutvikling bruker ikke kontroversielle enkeltbygg som taktikkeri og politisk brekkstang, men diskuterer dem som konsekvens av større strategiske grep. En politikk-styrt planlegging diskuterer ikke boliger kvantitativt men har definerte mål for boligkvalitet. En politikkstyrt byutvikling bruker ikke klimaargumenter som stråmann for høy tetthet, men diskuterer og utforsker mulighetsrommet som høy tetthet kan gi. Og endelig: En politikk-styrt planlegging har som grunnholdning at byutvikling er mer kompleks enn topp- og bunnlinjer sammenbundet av blå-blinkende broer og byrom badet i kveldsol.

En politikk-styrt planlegging kan skapes gjennom debatt og partiprogram, men kontroversen mellom tospannet Høyre og Arbeiderpartiet i Oslos byutviklingspolitikk begrenser seg i dag til lettvinte for/mot diskusjoner som lokaliseringen av Munch-museet, mens viktige spørsmål som for eksempel boligdebatten blir skjøvet i bakgrunnen. Her har Tone Tellevik Dahls (AP) bidrag  i det siste begrenset seg til uttalelsen om at hun aldri ville finne på å kjøpe leilighet i et nybygg i Oslo. [2] – i seg selv et interessant utspill fra en av våre ledende politikere.

Derfor er ønsket om en maktutredning i Oslo riktig svar på feil spørsmål: Kommunen er ikke styrt av markedet, bystyret er ikke korrupt. Tvert i mot er samtlige prosesser nærmest overdrevet demokratiske ettersom selv utviklerne er offentlige og dermed direkte konsekvenser av demokratiske valg.[3]  Byplanleggingen i Oslo er i dette perspektivet ikke for liberal. Den er for banal. 

___________________

 

[1] Gjennom Samferdselsdepartementet eier Staten NSB AS, som eier ROM eiendom AS som igjen eier 1/3 del av OSU. (Eiendoms- og utviklingsselskapet Oslo S). Oslo kommune driver Oslo Havn KS, som eier HAV Eiendom AS, som eier 66 prosent av Bjørvika Utvikling AS, som igjen eier 100 pst av Bjørvika Infrastruktur AS.
[2] Uttalt på møte om boligarkitektur på DogA  30.03.11. Det skal sies at Venstres Ola Elvestuen sa seg enig i utsagnet

 

[3] Til å være en Høyrestyrt kommune er myndighetene faktisk forbausende dominerende i alle ledd i Bjørvika.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: