Bokanmeldelse Eva Røyrane “Fabrikkbyane i Hardanger”

9788273261076
Det hvite kullet i Hardanger
[publisert Arkitektur N 2012]
Industribygdene Ålvik, Tyssedal og Odda i Hardanger er blant tettstedene i Norge som i begynnelsen av forrige århundre nærmest over natta gikk fra å være tradisjonelle bondesamfunn til å bli fullblods industribyer. Fossefallene, ”det hvite kullet” som sprøytet ned fjellsidene, dannet grunnlaget for en radikal kulturell og strukturell transformasjon av disse vestlandsbygdene. Industrien brakte med seg ny teknologi og nye organisasjonsmodeller som i flere epoker kom til å farge småsamfunnene, først som midlertidige arbeidsplasser for tilreisende rallarfolk, siden som komplette industrisamfunn fundert på modernitetens form- og planidealer. Til sist ble de fraflytningstruede bygdesamfunn, hvor industrieventyret hadde blitt nettopp det: en fortelling fra gamle dager. I dag er det kulturminnevernets rolle å styrke denne fortellingen for fremtiden. Hardangers industrimiljøer skal gjennom fredning, oppussing og reprogrammering skape bevissthet om det 20. århundres kultur- og industrilandskaper. Ideen er at industrihistorien innehar et potensiale for et annet næringsgrunnlag, nemlig turistindustrien.
Der industribyene på Vestlandet tidligere var åsted for den klassekampen for eksempel Kjartan Fløgstad beskriver i litteraturen, er de i dag arena for en annen kulturkamp, nemlig striden om forvaltning og bevaring av “vår felles kulturarv”, med fokus på den yngre bebyggelsen, på industristrukturer og tekniske anlegg. Dette reiser nye spørsmål knyttet til bevaring og stedsutvikling: Har industriinstallasjoner samme verdi som annen byggeskikk og byplanlegging? Er maskiningeniørenes tekniske anlegg like verdifulle som byggingeniørenes betongstrukturer? Og mer overordnet: Kan antikvariske myndigheter la hele bygdesamfunn falle i hendene på ”sogeforvaltarane”, og i så fall, hvilken kompetanse og mandat har disse i stedsutviklingsspørsmål? Spørsmålene har versert i media i flere år, og Eva Røyranes bidrag Fabrikkbyane i Hardanger er et lett tilgjengelig bokverk om industriens arkitektur- og kulturavtrykk i Hardanger, rikt illustrert og med vekt på arkitekturens verdi og funksjon i industrisamfunnet.
Ifølge forfatteren handler diskusjonen om kulturminnevernet  om “(…) fabrikkbyen si sjel, om ein industriarbeidarkultur på vikande front, om ulike verdisyn som brakar saman i diskusjon om kursen mot ei ny framtid. Det står om identiteten.” Sitatet innleder en gjennomgang av Ålvik, Tyssedal og Odda, som delvis er et innlegg i kulturminnedebatten, og delvis en redegjørelse for de karakteristiske bygningsverk og byggefelt som utgjør disse tre industribyene. Arkitekt Røyrane er genuint opptatt av å formidle arkitekturen og dens betydning i lokalsamfunnet, med vekt på de liv som utspilte seg i husene. Boka kan fungere som et oppslagsverk, og har et tydelig arkitektfaglig tilsnitt uten å være rettet mot arkitekter spesielt. Tvert i mot har tekstene sammendrag på tysk og engelsk for å kunne selges i suvenirkioskene til bobil- og cruiseturister. Slik blir boka selv et bilde på dagens Odda: En avveining mellom kulturforvaltning, det kommersielle og fagspesifikke særinteresser. Det er dessuten illustrerende for vernespørsmålet at merkevarebygging og stedsidentitet nå er blitt parallelle størrelser, hvor lokal næringsutvikling (i Oddas tilfelle, et 20 000 kvm stort kjøpesenter) blir en trussel for den globale turistindustriens superbrand, nemlig UNESCO-stempelet. Interessant i så måte er også vernepraksis i Norge, hvor man med én hånd verner smelteverkmaskiner, mens man med den andre bekjemper ”monstermaster” i samme område.
De mange bygningsmiljøene som presenteres i Fabrikkbyane i Hardanger tydeliggjør hvordan forbindelsen mellom teknologi, samfunnsstruktur og arkitektur manifesterer seg fysisk i små samfunn. Odda er et industrialistisk mikrokosmos som eksemplifiserer industrialiseringens og modernitetens grunnleggende mekanismer i møtet med bondesamfunnet. Røyranes bok illustrerer også at Ålvik, Tyssedal og Oddas arkitekturhistorie er mer enn historiefortelling: De er også fysiske rom og velfungerende bygningsmiljøer. Nikolai Beer introduserte Norge for hagebyen på Notodden og videreførte ideene i de vakre anleggene i Hardanger, hvor innovative industrikonsepter skapte grunnlaget for nye by- og boligmiljøtyper. For de som føler at innglassede smelteovner velsignet av Jørn Holme er i meste laget, er i alle fall disse formbildene unike og fremdeles relevante for stedsutvikling i Norge. Vi kan ikke alle være kulturarbeidere i vårt eget museum,  og når kjøpesenteret en dag kommer til Odda, bør renessansemennesket Sam Eydes brede ambisjoner for integreringen av næring, arkitektur og planlegging være verdt å ha i bakhodet.
 
Halvor Weider Ellefsen
Eva Røyrane
Fabrikkbyane i Hardanger
Forlag Nord 4, 2011
208 sider
Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: